"Why even bother" av og med Joakim Gunby.

☆☆☆☆☆

På scenen står en gutt/mann. Han snakker engelsk. Han er litt ensom. Han har vært hos legen fordi han har vondt i kneet. Han prøver å forklare hva det er som plager ham, men han husker ikke hva kneskål heter på engelsk.

Slik begynner forestillingen "Why even bother", en monolog av og med Joakim Sunby. Begynneslen kunne tilsi at vi skal overvære en trist historie om å være student i England. Men slik blir det ikke. "Why even bother" er en utrolig morsom, presis, underholdene og tankevekkende forestilling.

Vi møter Joakim i leiligheten han deler med andre, på jobb, på skolen, i dialog med venner, lærere og kollegaer. Et utrolig presist samarbeid med tekniker som kjører lydsporet (redigert av Joakim sundby), og på mange måter fungerer som en medspiller i forestillingen. I alle situasjoner møter han utfordringer: ingen gidder å lære seg hvordan navnet hans uttales, han får pes fordi han ikke klarer å lære seg språket godt nok, kjæresten slår opp med ham, for å nevne noen utfordringer, men han gir seg ikke. Han fullfører studiet og får sitt vitnemål fra prestisjetunge Central School og Speech and Drama i London. Because he bothers, han bryr seg, teater betyr noe for ham. Så mye betyr teater for ham at han lager en forestilling om hvordan det var å studere teater i England. en slags "Actors Revenge". I shall show you, just you wait Mr.......just you wait. For en som har studert teater i 5 år i England var det en fryd (og litt vondt) å gjenoppleve sin egen fortid og reaksjoner, og det er sikkert og visst at Joakim Sunby ikke overdriver.

Tittelen er veldig treffende. Det fins ikke en skuespiller som ikke har stilt seg det spørsmålet flere ganger i løpet av studietid/karriere. Under pandemien har tittelen fått utvidet mening. Den har beveget seg fra det rent personlige til det eksistensielle. Våre myndigheter har behandlet de utøvende kunstnerne skamløst, og det er ikke lenger bare Joakim Sunby som stiller dette spørsmålet. Vi gjør det alle sammen. Men verken han eller oss vil gi oss, det er hevet over all tvil.

Forestillingen spilles på engelsk. Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan det ville fungere i møte med et norsk publikum. No problem. Det er jo et viktig poeng at forestillingen spilles på engelsk.

Det er alltid flott å oppleve folk som byr på seg selv og oppleve at det ligger tanke, følelser og fysisk arbeid bak en forestilling. Jeg gir den 5 stjerner.

— Roy Lie Jonassen
(førstelektor i teater og ballettformidling)