LAST HIVE- med Undercover Theatre Company  .

☆☆☆

Last Hive er en slags reisefortelling med en antihelt som skal forsøke å redde verden. Vi er i bienes verden. Bien nr.911 drømmer om å vinne i lotteriet for å få en natt med dronningen også komme til paradiset. Når han får sin drøm oppfylt har dronningen en viktigere oppgave til sin lille bie, han må finne den hvite bien for å redde klanens overlevelse. 911 reiser ut i verden, havner på det hemmelige krisemøtet til insektene hvor han oppdager at de vingeløse gigantene (menneskene) er på vei til å ødelegge hele kloden. Dette har innsektene visst lenge og via sosiale medier og hacking har de nesten nådd målet om at de vingeløse gigantene skal ta livet av hverandre. Det er kommet ett problem – de unge miljøvernere som ikke er interessert i hverken makt eller penger, eksemplifisert via Gretha Thunberg. 

Lederen for det hemmelige nettverket av insekter setter seg uheldigvis fast i et fluepapir og går den sikre død i møte – før hun forsvinner forteller hun at hun er den hvite bien og at nå er det 911 som må ta den stafettpinnen. 911 finner ut at hele hans Hive er utryddet og at dronningen er utsatt for trafficing av de vingeløse kjempene for å være pollinerer i deres arbeidsleier. Insektene setter i gang en redningsaksjon ved å sende droner inn over Gatwick flyplass og får dermed stoppet kidnappingen av dronningen og hun gjenforenes med 911. Bie nr 9/11 får dermed sitt største ønske oppfylt – han får ha sex med dronningen for å redde overlevelsen av rasen – men vil selvfølgelig måtte ofre seg selv da han-bier som kjent dør etter å ha befruktet dronningen sin. Før 9/11 dør gir han dronningen sin det ærefulle oppdraget å bli den nye hvite bien.

Dette er selvfølgelig en veldig tøysete og innviklet reisefortelling og forestillingen er svært ordrik uten å løfte noe med språket. Og når språket er det som driver forestillingen fremover blir det litt tamt. Skuespillerne i teatergruppen Undercover Theatre Company er trent i klovne teknikk og fysisk teater og da undrer det meg litt at de velger å bruke så mye innøvd og uforløst tekst. Forestilingen fungerer godt når utøverne interagerer med publikum og tar det med i spillet. Den beste scenen for undertegnede er scenen når 9/11 får publikum til å love å være revolusjonære og rope fuck the system og i neste sekund kaster han mobiltelefonen sin i en vannmugge og insistere på at publikum gjør det samme. Ingen i publikum vil selvfølgelig det og den noe naive 9/11 skjønner ingenting – dere sa jo at dere var med, hvorfor vil dere ikke gjennomføre med handling? Her tror jeg tematisk at kjernen til teatergruppen i denne forestillingen ligger. Vi vet alle at jorda og klimaet er i krise, at innsektene forsvinner – men er vi villige til å ofre noe for å redde oss selv? 

Like fullt er det litt som å slå opp vid-åpne dører, det gir oss/publikum ingen nye perspektiver. Kanskje det heller ikke er meningen, kanskje det er meningen at vi kun skal le av oss selv og vår fullstendige dobbeltmoral og ubehjelpelige situasjon – og for all del: why not?  Trærne skal hugges ned; bie rights is not good for buissniss blir det sagt, og vi trekker alle på smilebåndene av det.

Formmessig hopper forestillingen en del og blir noe inkonsekvent i virkemidler. Jeg lurer for eksempel på hva eller hvem voiceover stemmen er – den kommer inn forholdsvis umotivert, muligens for å drive forestillingen fremover, noen ganger er den en slags David Attenborough, andre ganger en slags ytre regissør som snakker om skuespilleren til oss samt dirigerer skuespilleren på scenen.

Jeg ser at skuespillerne tidvis behersker en klovneteknikk og klarer å male frem forestillingsevnen hos publikum. For denne publikummeren er forestillingen best i sine interaktive deler hvor vi i publikum tydelig får utdelt våre roller, dette drukner dessverre i uforløst dramaturgisk oppbygning som forvirrer mer en det begeistrer. 

*** tre stjerner

— Kristina Kjeldsberg
(Dramaturg/regissør)