KONG UBU, en oppsetning av Thesbiteateret.

☆☆☆☆☆

Fy fraen så bra! (sic!)

I en helstøpt, ellevill og superpresis forestilling, fremført på 4 kvadratmeter, ærer Thesbiteateret «Kong Ubu», franske Alfred Jerrys klassiske “dritt-stykke”. Med passe plump humor og passelige idiotiske karikaturer tar de fire ekspressive skuespillerne publikum ut på en syk reise etter makt og oppmerksomhet. Det kunne gått galt, men heldigvis lander Thesbiteateret godt på sitt eget grisetryne.

Kong Ubu er stykket den 23 år gamle franske symbolisten Alfred Jerry skrev i 1896 og som ble fremført en kald desembernatt samme år i Paris. Skuespillet var ment som et skråstilt angrep på maktstrukturer og normer i datidens samfunn, og selvsagt skapte det furore. Man kan kanskje spørre seg om kritikken ennå holder stand, anno 2021, men underholdende kan det i alle fall bli! Historien dreier seg rundt Far Ubu som blir lokket til å gjennomføre en revolusjon mot den sittende kongen i Poland. Han får det som han vil, men svikter alle rundt seg, like lett som han har for å syte om alt av plager både utenfor og inni kroppen sin. Den tyranniske regjeringstiden blir kort og jaget av den tidlige kongesønnen må Ubu og hans heslige kone motvillig flykte, forsmådd og forlatt.

Thesbiteaterets produksjon er medrivende og bør ses av mange. Det er sikkert en tanke bak at man ikke får vite hvem som spiller hvem, for det er uhorverlig mange roller de velkoreograferte skuespillerne Dagrun Anholt, Madeleine B. Herholdt, Vilde Johannesen og Ida Marie Bakkerud skal gestalte. Særlig den jålete prins Rumpleslav yter en spesielt hyllest til komediekunsten - på tulle-nordnorsk vimser hun rundt og skaper gjensynsglede når karakteren dukker opp. Også skuespilleren som spiller Kaptein Løveskjold er en favoritt hos anmelderen, der både dialektkontroll, fysisk detaljspill og nydelig samhandling med publikum gjør prestasjonen spesielt god. Likevel; hele ensemblet er herlig musikalsk og leder oss bejaende profesjonelt ned den satiriske sti. Jeg tviler på at alle i salen skjønner teknikken og ferdigheten bak det som utspiller seg like godt, men gledes gjør det blant hele publikum. Tempo og sceneskift, sammen med velkomponerte toner og effektiv lyssetting fra Kenneth Jordhøy, løfter forestillingen videre og gjør det lett for publikum å følge med på alle de raske skiftene. Det er tydelig at regissør Frode Gjerløw har hatt en stødig hånd på produksjonen.

Det er lite å utsette, men kanskje kunne man nappet et kvarter fra forestillingen og gjort den til en ren éntimers oppvisning i fysisk teater av beste sort. Det er uansett ikke noe å dvele ved. Det gledes til neste produksjon og ønskes hell og lykke på ferden for denne. Lenge leve Kong Ubu!

— Jens Smith Wergeland
(scenekunstner og teaterpedagog)