Hårreisende Hårror

Av Thomas Gunnari Røtting og Tobias Løyning

Scenografi: Philippe Schneider

☆☆☆☆

I musikalen Hårreisende Hårror følger vi den skallede frisøren Harald Hårmagre, som i sin søken etter hårvekst heller ender opp i et hårete mareritt!

Og fra første stund er det tydelig hvilket univers vi befinner oss i, når en fortellerskikkelse rett ut av en 50-talls B-film forteller oss hvilken skrekkelig og ikke minst merkelig historie vi skal være vitne til. Og det er ikke horror-klisjéene det skal stå på den drøye timen vi sitter på trebenkene på SALT. Her er det lyn, torden, blod, gørr, gale forskere og ikke minst, det mest skrekkelige av alt: hårtap.

Det er åpenbart at Thomas Gunnari Røtting og Tobias Løyning har full kontroll på musikken. Arrangementene er interessante, vekker følelser, og legger opp til mye god humor. Særlig låta “Hjelp, jeg er et null” er et høydepunkt. Samtidig skulle jeg ønske det samme for teksten, som enkelte ganger tråkker litt rundt seg selv uten at det virker som den vet hvor den skal. Her er det noen ting man kunne kutta for å komme fortere til de gøyeste og mest spennende delene av forestillingen.

Når det er sagt; vitsene som treffer blir belønnet med full latter fra salen, som er proppfull. To minutter etter at forestillingen skulle begynt løper vertskapet fra SALT rundt og setter ut flere benker for å få plass til alle som vil se. Tydeligvis er det horrorforestilling om hår som skal til for å få rumper i stolene – Folketeateret, take notes!

Det er morsomt når forestillingen tar absurde vendinger og byr på sprø karakterer. For det skal ikke stå på sprø karakterer heller. Ensemblet gjør en glimrende jobb med å gjøre fortellingen virkelig for oss som sitter i salen. Prestasjonene i både sang, koreografi, og skuespill er imponerende og gjennomarbeidet. Særlig gjør hovedrolleinnehaver Håkon Steinsholt en god jobb med å holde oss emosjonelt engasjert i historien, til tross for at karakteren Harald får elektrisk sjokk sånn femten ganger i løpet av de første ti minuttene.

En ting det heller ikke skal stå på er ordspill. Det er lett å se for seg at man til slutt vil gå lei de stadige ordspillene om hår. De kommer ofte, nesten permanent. Men jeg ler hver gang, og det samme gjør resten av publikum (heldigvis). Særlig gøy er det når vi beveger oss inn i landskapet til B-filmer og horrorkliséer. Disse klisjéene, tropene, og stereotypene spiller godt på lag med den tøysete humoren og den bombastiske musikken. Og det er her forestillingen er desidert best, når det blir rart, over the top og useriøst. Da er det godt at den er nettopp det 90% av tiden.

Antall stjerner: 4

-Kristian Kilde (Komiker)