Eg er vinden.

☆☆☆☆☆

Han har vært redd for at det skal skje, og så skjedde det bare. Kanskje var det uunngåelig, kanskje var det fordi han følte seg som en sprekk i en sten, kanskje var det fordi han var så tung og bølgene på havet og vinden så lett, fordi han ville være lett som vinden. 

I Eg er vinden møter vi Den eine og den andre, et selvmords offer og en pårørende. De to karakterene blir for meg stående som dødslengselen på den ene siden, og viljen til å leve på den andre. 

Jon Fosses Eg er vinden handler om det som er umulig å snakke om, det som er hinsides ord. 

Jeg opplever Eg er vinden som et av Fosses mer billedlige stykker, og heldigvis ivaretar skuespillerne dette; som publikummer får jeg rom til å leve meg inn i karakterenes univers, se for meg handlingen.  I et tilfelle hvor teksten er så god er jeg glad for at skuespillerne lar teksten spille hovedrollen uten at skuespillerne «kommer i veien» for teksten.  

Skuespillerne har gjort et svært godt tekstarbeid, og ivaretar rytmen og pausene i teksten mesterlig. Forestillingen oppleves som intim, den kler derfor et lite rom og er nærværende publikum. Stemningsskiftene mellom skuespillerne er subtile men presise; som publikummer kan jeg ane at noe i luften forandrer seg, noe skjer i og mellom skuespillerne, men skiftene er gjort på en svært hårfin og nyansert måte. 

Det Norske Fossekompaniets oppsetning av Eg er vinden er gripende. Skuespillerne klarer å formidle nettopp det som ikke kan sies, det som finnes i pausene og mellom ordene i Fosse sin tekst.

5 av 5 stjerner 

— Kristine Brusdal