DYSMORPHOPHOBIA- med Tuva Hennum og Hannah Giske.

☆☆☆☆☆

Scenen i Bazaar-teltet på SALT er dekorert med blomster, trær og lyslenker i mange forskjellige farger. Fra mikrofonstativene henger remser med bjeller, rundt omkring dem står flere instrumenter klare til bruk. Tuva Hennum fra teaterkompaniet Normaliteten og Hannah Giske tusler etter hvert opp foran oss, og vi skal de neste tre kvarterene få betrakte en ganske underlig verden. 

Den såre sangen forestillingen åpner med assosierer jeg umiddelbart med unntakstilstandene vi lever i og hvordan dette har satt preg på scenekunsten, ettersom at det synges om å "trenge scenen" og at "operaen sover". Like etter innser jeg at mine antagelser gjerne kan stemme, men at denne forestillingen hovedsakelig skal handle om noe annet. Vi introduseres for Scarlett som hele livet har fått høre at hun er nødt til å være vakker. I en kjole av kakerlakker, overbevist om å endelig ha lykkes, finner hun tilhørighet på et sirkus. Her møter vi Inga, trapesakrobaten med samme vrangforestilling, som også er villig til å gå (altfor) langt for å oppnå publikums anerkjennelse. Men hvor langt bør man egentlig være villig til å gå? Dette tar jeg meg virkelig i å tenke på etter å ha opplevd forestillingen "Dysmorphophobia".

Musikken, sangen og historiefortellingen tas hele tiden i bruk om hverandre. Hennum og Giskes musikalitet er imponerende, og deres vakre harmonier skaper en sterk kontrast til de groteske skildringene. Dette fører til at publikum betrakter forestillingen med en slags skrekkblandet fryd; man vet aldri helt hva som skal skje. Aktørene på scenen mestrer å skape en helt egen stemning i rommet og tvinger oss til interaktivitet når de gjennomfører en budrunde på trusene sine. Etter å ha fått solgt dem til høystbydende publikummer drar de av gårde til Coney Island for å prøve lykken der, og vi blir igjen alene. 

I "Dysmorphophobia" utforsker Hannah Giske, Tuva Hennum og Normaliteten hva et inderlig ønske om å være vakker kan gjøre med en person. Det skjønne og grusomme går hånd i hånd, og publikum utfordres til siste sekund.

5/5 stjerner

— Maria Gonsholt Kristenssen