DØGNFLUER.

☆☆☆☆/☆☆☆☆☆

Band 1 - Ure in Green

Lukt: Klor

Bandet Ure In Green bruker video med prosjektor, dansere, sangere og instrumentalister på en effektivt og kreativ måte for å skape en variert fremførelse i form av tre forskjellige låter som utgjør en flott, variert konsert. Bandet viser gode instrumentale ferdigheter med sine to soul-låter med nikk til artister som Marvin Gaye, samt nyere, nesten old school hip-hop og RnB-influert, fløytedrevet urban-soul. De viser også en annen side av seg som band med en atmosfærisk, arabisk-østlig influert låt med ornamentisk, kvarttonal fretlessgitar i spissen, tett etterfulgt av spennende folkemusikk/etnisk musikk-influert vokal. Gjennom sin musikalske reise tar de med oss innom en rekke forskjellige måter de har tolket temaet «Klor» på, og dette med god musikalitet og godt samspill mellom dans, det visuelle og musikk. Det visuelle presenterer «klor» i en klinisk, ren forstand med en video av et hvitt rom, med hvitkledde dansere som beveger seg med lange og flytende strøk. Danserne bidrar også til dybde på scenen med uttrykksfull dans. Bandet viser også en sans for humor når de sklir over fra fengende soul til diktopplesning a la Jan Erik Volds «Kulturuke» med «klor» som tema. Her glir det sakte, men sikkert fra å være en tydelig artikulert diktopplesning og over til gutturale lyder og blir nærmest en gradvis tekstlig død eller kvelning av diktoppleseren (som også tidligere i konserten spilte djembe, ukulele og sang). Bandet viser en egen evne til å gjøre sin fremførelse uforutsigbar, spennende og fange lytternes oppmerksomhet, og dette tjener de på.

Bandet har på 24 timer utviklet et særegent sound og har lagd et godt fundament for det som kan bli et veldig interessant konsept. Tidvis oppleves det markante skillet mellom «soul» vs «arabisk/østlig» som to ytterpunkter som påvirker helheten, men samtidig viser bandet med sine gode musikere, støttende visuelle kunst og dans at «klor» kan presenteres på flere måter på en overbevisende måte. Bandet burde vurdere å jobbe litt med helheten og stilistiske valg, eller jobbe med å sy sammen disse noe mer sømløst for å skape et litt mer gjennomgående konsept og en tydeligere rød tråd gjennom konserten. Overganger, stopp og innganger innad i de forskjellige låt-delene kan også finpusses litt, men fungerer likevel bra mht. konseptets tidsrammer på 24 timer og det forholdsvis ferske samspillet dette innebærer.

Deres musikalske blend er unik og var veldig forfriskende å oppleve på konsert, det er ingen tvil om at Ure In Green med sin store musikalske breddekunnskap kan videreutvikle konseptet og fortsette å skape spennende, særegen musikk.

4 Stjerner

_____________________________________________________________________

Band 2 - Ildfluer

Lukt: Røkelse med Mimosa og Mandarin

Dette bandet løser oppgaven deres med lukten «mimosa and mandarin» med en spennende innfallsvinkel; Alt starter med at en av vokalistene åpner en slags mindfullness-seanse, der det gis instrukser for mindfullness/meditasjon, pusting, bevissthet og avslappethet. Seansens meditative atmosfære forsterkes av asiatiske og østlige elementer i fløytistens spill og overtonebruk i cello. Det starter i det fredelige, nesten satiriske og går over til å bli et sterkt kaos av instruksene som leses opp av tre forskjellige sangere i tre på tre forskjellige tidspunkt i en kaotisk overlapping.  «Mimosa and mandarin» gir assosiasjoner til generisk merking av velduftende og avslappende spa- og velværeprodukter og dualismen mellom velvære og kaos blir presentert på en effektiv musikalsk og visuell måte. Videre presenteres en ny del, «I’m so high», som frontes av gitaristen på vokal, med euforiske, berusende skildringer og veksler mellom dette og et tøft, rockete riff. Dette avløses med «Sunshine», som lar vokalistene og koristene skinne a capella med stødig og uttrykksfull, flerstemt sang. Til sist beveger det seg over til den siste delen av Ildfluers konsert, i form at et norsk folkemusikk-inspirert kvint-komp i cello med improvisasjon i fløyte. Videre leder dette videre til en fengende allsangbar "rai-rai»-melodi (som publikum etter hvert tar del i) som blir mer og mer intens og til slutt når et energisk musikalsk klimaks.

Med seg på scenen har de med seg et karakteristisk, hvitt, moderne, nesten flammeaktig tre som er bygd for anledningen og fungerer som deres hoved-rekvisitt på scenen. I bandet støttes det behagelige uttrykket med komplimenterende antrekk i sommerlige og behagelige toner.

Dette bandet tar seg god tid til å utforske de forskjellige atmosfærene og er veldig dyktige i sine overganger mellom stemningene. Konserten deres føles helhetlig, planlagt og det gode samspillet støtter opp dette. Med dyktige sangere, østlig/asiatisk-influerte fløytesoloer, særegent gitarspill, effektiv instrumentasjon og gode samspill, har bandet løst oppgaven på en variert og interessant måte med sine 24 timer og skapt deres unike lyd av lukten "røkelse med mimosa and mandarin".

5 stjerner

_____________________________________________________________________

Band 3 - «V»

Lukt: Brent ved (bål)

Bandet «V» briljerer i kunsten i å bygge en atmosfære og la lytteren bli godt kjent med den. Alt starter forsiktig med fiolin og trommer. Resten av bandet introduseres lagvis mens de bidrar til den etablerte, drømmende atmosfæren. Samtidig som dette skjer har vi også tre dansere på scenen som bidrar til den gradvise oppbyggingen. Klangteppene som legges i harmonium gir et svalt og behagelig lydlandskap som fungerer som fundament for resten av bandet, ikke minst til vokalen. Sangeren har en eksepsjonell, dynamisk og teknisk kontroll over stemmen, og kombinert med en karakteristisk vibrato en måte som minner om klangen i «bue og sag» eller en theremin. Sangeren bærer denne stemningen på en veldig særegen måte ved å bruke stemmen som instrument uten å skille seg for mye ut, og som klarer å skape en sterk, musikalsk narrativ uten å bruke tekst eller ord.

Bandet viser også mer eksperimentelle og frie uttrykksformer, blant annet med støy og choppy Stian Westerhus-lignende ekko-effekter i gitar. Videre går vi over i en flerstemt, a capella, modal overgang. Bandet kommer fra den lange oppbyggingen inn et fast tempo med et musikalsk mantra i form av et King Crimson-aktig riff (a la «Discipline») i gitar og bass mens intensiteten bygger seg kraftig opp. Til slutt ledes vi inn i en ny oppbygging med mer improvisasjon, ledet av en særdeles kompetent trommeslager, som til slutt når et energisk klimaks før det får lov til å dø ut og konkludere den musikalske reisen.

På 24 timer har dette bandet klart å virkelig danne et godt samspill, en felles musikalsk forståelse for sitt kunstneriske produkt og blitt så godt kjent at de reflekterer et samspill som minner om langt mer enn 24 timer med bekjentskap. Deres arrangering av av dans og musikk glir sømløst over i hverandre og skaper en veldig samlet helhet, som fungerer utmerkende som konsept. De treffer godt i å bruke tiden godt på å utforske stemningene de har skapt i sin konsert og bruke den gode tiden til å lage gode, sømløse overganger som resulterer i én lengre, sammenhengende narrativ. Bålet som reflekteres gjennom musikk brenner både fredelig, aggressivt, bestemt og nesten døende, og bandet har full kontroll over de forskjellige formene bålet tar. Konseptet til "V" fremstår helhetlig, gjennomtenkt og profesjonelt utført. 

5 Stjerner

_____________________________________________________________________

Band 4 - Cool Side Of The Pillow

Lukt: Lavendel

Før Cold Side of The Pillow (CSotP) drar i gang blir det vist visuals på prosjekter med undervannsbilder med maneter og undervannsvegetasjon i fokus, med spennende farger og filtre. Det var spennende å tenke seg frem til hva vi kunne få levert på scenen etter denne presentasjonen.

Bandet har en lenger løs og improvisert intro med trombone-solo, teksturer i gitar og swells i trommer før de går inn i en moderne, fast, soul-stil. Samtidig som dette skjer, begynner bandets humoristiske side å komme til syne, med bruk av røykmaskin og humoristisk mimikk, som gir oss en forsmak på deres flere planlagte «antics». Låt nr. 2 er en lush soul-låt med et stødig grove som leder inn i en effortless, sterk synthsolo av keyboardisten som også dobler som en svært habil gitarist i dette bandet. Etter en ny runde med atonale og frie improvisasjoner taes vi med i neste sekvens, en ny låt med tekst-hooket «I Gotta Pee» som igjen spiller på det humoristiske, kanskje også  med et nikk til lavendelens evne til å hjelpe til med å skille ut avfallsstoffer...? CSotP bryter nesten den fjerde veggen i sin fremførelse med hjelp av den velværende personifiseringen av lukten «Lavendel», med håndkle på hodet, ikledd ei fluffy dyne. «Lavendel» går rolig rundt blant publikum og strør «Westlab Sleep»-badesalt på bakken rundt publikumsbenkene, for så å spraye badesaltet med vann. Det lukter skikkelig lavendel! En underholdende og effektiv dimensjon i formidlingen av sitt trukne tema støttet opp med dyne-bekledningen til «Lavendel» og fiolinisten, samt putefjellet som bygges på scenen, gir et nikk til velvære og avslappethet som assosieres med lavendel. Bandet skifter frem og tilbake mellom det atonale og/eller frie, og det etablerte stilistiske rytmiske soul-uttrykket, med en lengre jam til konsertens konklusjon med trombone i fokus. Bandet avslutter hele oppbygningen under soloer og improvisasjon med en veldig tight og solid unisonlinje som setter punktumet. 

CSotP er flinke til å improvisere, følge hverandre, og bygge gode stemninger samtidig som de veksler mellom det musikalske kompetente og ambisiøse, versus det komiske på en måte som ga en rød tråd gjennom konserten. De er ikke redde for å være uhøytidelige, men viser samtidig voksne, veloverveide musikalske avgjørelser og stødig fremførelse, bygd på solide musikalske ferdigheter på alle de respektive instrumentene i bandet. Veldig kult konsept og bra utviklet på de 24 timene de hadde til rådighet. Dette er en gjeng som koser seg sammen på scenen.

5 Stjerner

— Daniel Deltchev
(musiker)